Fakta Hallingskarvet

Hallingskarvet er en fjellrygg som strekker seg rundt 35 kilometer vestover fra Geilo i Hol kommune i landskapet Buskerud i Viken fylke, til nord for Finse i Ulvik kommune i Vestland. Skarv-et i betydningen nakent fjell. Det er en del av Nordfjella, som vanligvis betegner fjellpartiene nord for Bergensbanen. Høyeste topp er Folarskardnuten (1 933 moh.). Det er en praktfull utsikt fra toppen. Sammen med Hardangerjøkulen og Hårteigen utgjør Hallingskarvet den siste rest av et skyvedekke som en gang dekket Hardangervidda. De bratte nord- og sørveggene er frontene av nevnte skyvedekke. Nord for Hallingskarvet ligger det store vannet Strandavatnet, som er demmet opp. Øst og sør for Hallingskarvet går også Bergensbanen, som har sitt høyeste stopp på Finse (1 222 moh.). Hallingskarvet kalles også feilaktig for "Skarven", men dette har ingen lokal dialektal forankring. I forbindelse med tusenårsskiftet ble Hallingskarvet valgt til Hols tusenårssted. I 2006 ble Hallingskarvet nasjonalpark opprettet rundt Hallingskarvet. Hallingskarvet var tidligere eget værvarslingsdistrikt. Det er grunn til å påpeke at dagens værmeldinger for Langfjella og de andre sentrale fjellområder i Sør-Norge, er ment for disse områdene som helhet, og i 1100–1200 meters høyde. Spesielt vindforholdene vil være helt annerledes på og rundt et fjell som Hallingskarvet enn det som nevnes i værmeldingene. Hallingskarvet har årlig mange dager med middelvind av orkan styrke. Klimatisk preges Hallingskarvet av at fjellet er beliggende ved vannskillet mellom østlandet og vestlandet. Værforholdene kan derfor skifte raskt. Nedbøren øker gradvis vestover på fjellryggen. 

På grunn av Hallingskarvets høyde, karakteristiske form og vest/nordvest-øst/sørøst gående beliggenhet, er fjellet med på å skape sitt eget vær. Vind fra vest er hyppigst og sterkest i høyfjellet i Sør-Norge. Hallingskarvets lengde (ca. 3,5 mil), den forholdsvis jevne og lett bølgende overflaten, samt mangel på fjell i samme høydenivå mot vest, gjør sitt til at luftstrømmene inn mot vestlandskysten får nesten fri bane mot Hallingskarvet. Vinden vil i tillegg akselerere langs toppflaten. Vindstyrken på toppen av fjellet vil derfor være høyere enn i tilsvarende høydenivå inn mot vestlandskysten. I spesielle situasjoner med svært sterk vind i de høyere luftlag i atmosfæren, vil luftstrømmen presses mellom disse lagene og Hallingskarvet. Dette vil forsterke vinden ytterligere. I Folarskaret vil middelvinden forsterkes ved sør-sørvestlig vind. Nordvestlig vind vil gi spesielt sterke vindkast i Folarskaret. I desember 1986 opplevde Djupedalen i Hol den sterkeste vind i moderne tid. Kraftlinjer, bygninger og store mengder skog ble skadet. Den generelle værsituasjonen i Sør-Norge var ikke preget av spesielt sterk vind, men sterke luftstrømmer fra vest/sørvest i 3000–4000 meters høyde forsterket vinden over Hallingskarvet. Lebølger og levirvler fra Storesåta har i dette tilfellet slått ned mot Djupedalen. Meteorologene antar at de sterkeste middelvindene og vindkastene på Hallingskarvets toppflate er henholdsvis i overkant av 50 og 70 meter per sekund. Men den maksimale vinden kan være adskillig sterkere på grunn av de nevnte forhold, og meteorologenes manglende innsikt i lokale vindforhold i norske høyfjell. Flere mennesker har omkommet på og ved Hallingskarvet, sommer som vinter. Den mest kjente ulykken skjedde påsken 1950, da tre unge menn fra Bergen omkom. Den ene falt utfor stupet ved Storekvelvi på nordsiden. De to andre ble funnet av hjelpemannskaper ved Hyllun på sørsiden, ca. en uke senere.

Kilde: Wikipedia